Booking.com
Booking.com

Før turen visste vi lite om Napoli. Vi hadde hørt om mafia, søppelstreik, Maradona og pizza. Av disse var det bare pizzaen vi så noe til.

Strandpromenaden med fullmånen som titter fram bak Vesuv.

Strandpromenaden med fullmånen som titter fram bak Vesuv. Foto: Sveinung Berntsen

Å dra til Napoli midt i oktober viste seg å være en god ide. Rundt 25 grader og shorts hver dag gir en deilig følelse av ekstrasommer. Men vi var nok litt ekstra heldige, det gis ingen solgaranti i oktober.

De største attraksjonene finner du ikke i selve Napoli, men i området rundt. Pompeii og Herculaneum, vulkanen Vesuv, den vakre øya Capri og Amalfikysten med små byperler som Positano og Sorrento.

Vårt første møte med Napoli var gjennom bilvinduene fra en taxi på vei fra flyplassen. Vi la spesielt merke til to ting. For det første at det er helt vill vest i trafikken. Det er tilsynelatende ingen gjeldende regler, men tusenvis av biler, scootere og fotgjengere som samhandler som i en slags komplisert symbiose. Jeg vet ikke hva aldersgrensen for scooterkjøring er, men vi så barn som umulig kan ha vært mer enn 12 år, suse av gårde på scooter. Uten hjelm.

For det andre ble vi klar over at den rikeste delen av Italia er i nord. Her i sør er ting annerledes. De fleste bygningene trenger mer enn et malingstrøk for å bli i god stand. En del boligblokker så rett og slett kummerlige ut, litt mer slik jeg har sett det i Bulgaria og Romania, og ikke hvordan man forventer seg det skal være i Italia.

Slik var det heldigvis ikke fatt med blokka hvor vår AirBnb-leilighet lå. Leiligheten var stor og fin, og vi hadde vår egen assistent som het Alexa. “Alexa, lights on”, “Alexa, play slow jazz”, “Alexa, dim lights”.

Antonio og den dårlige naboen

Første kveld tilbrakte vi langs strandpromenaden ved havna. Vi begynte med et besøk i den gamle borgen Castel dell’Ovo. Den ligger på en liten øy som forøvrig også huser en god del restauranter. Det er gratis inngang til borgen og fra toppen er det fin 360-graders utsikt over Napoli, Vesuv, Napoli-bukta og strandpromenaden. Herfra får man et godt inntrykk av byens størrelse. Napoli er Italias tredje største by med ca. 1 million innbyggere.

Deler av strandpromenaden er stengt av for biltrafikk, og det virker som et område med mye aktivitet. Vi fikk oppleve et lite marked, en danseoppvisning og et lite tivoli. Og fullmåne, forelskede par, barn som lekte og generell god stemning. Her er det rolig, rikelig med plass og det er åpent ut mot Napoli-bukta, litt i kontrast til resten av byen med dens trange gater og hektiske liv. Det er sikkert derfor veldig mange trekkes ned hit.

Her ligger også restaurantene på rekke og rad. Altså ligger alt til rette for å havne i en turistfelle. Men vi hadde gjort litt hjemmelekser på forhånd og fått anbefalt en restaurant som lyder navnet Antonio & Antonio. Antakelig to med samme navn som har startet en restaurant uten å komme på et bedre navn.

Men Antonio leverte, vi fikk veldig god pizza og pasta, og vi fikk med oss solnedgangen mens vi spiste. Og vi fikk hvert vårt glass prosecco vi ikke hadde bestilt, ja, vi fikk til og med påfyll når glassene var tomme. Vi var spent på om det var en hyggelig gest eller et sleipt triks vi først ville oppdage når regningen kom. Men det viste seg å være en handling av pur kjærlighet. Hverken proseccoen eller det tørre brødet havnet på regningen. Langs strandpromenaden må man regne med å betale litt mer enn i resten av byen, men prisene er ikke avskrekkende.

Der i mot var besøket på naborestauranten kvelden etter mer avskrekkende. Vi havnet litt tilfeldig i samme område og tenkte å prøve noe annet enn Antonio, pluss at det når sant skal sies så hakket hyggeligere ut hos naboen I Re Di Napoli. Mat og service var sånn midt på treet, men svært overpriset. Så når regningen kom følte vi ikke at opplevelsen og prisen var i balanse. I tillegg begynte de å regelrett tigge etter tips; tre servitører hang rundt bordet vårt og maste. Og hva får man da? Ikke en krone i tips og en elendig anmeldelse på TripAdvisor. Noe sånt opplevde vi ikke noen andre steder i Napoli. Oppsummert: styr unna, gå til Antonio.

Herculaneum eller Pompeii?

Pompeii er Italias nest mest besøkte severdighet, nest etter Colosseum i Roma. For mange er Pompeii årsaken til at man drar til Napoli. Pompeii ble ødelagt og lagt under et lag av aske etter Vesuvs utbrudd en oktoberdag i år 79. Byen ble skjult og glemt helt fram til 1700-tallet da man startet utgravninger.

Men det var Pompeiis lillesøster Herculaneum som ble oppdaget først. En mann som skulle grave en brønn var uheldig og falt ned i brønnen. Han landet på scenen i teateret i gamle Herculaneum. Det viste seg etter hvert at denne uheldige brønngraveren oppdaget en luksuriøs ferieby for de rike i det gamle romerriket.

Mens vi ventet i kø for å kjøpe inngangsbilletter (en ganske kort kø), kom vi i kontakt med en hyggelig dame som tilbød guiding. Vi slo til på det tilbudet og ble del av en gruppe på 10 som ble geleidet rundt av denne damen som viste seg å være en dyktig og inspirerende guide. Vi anbefaler på det sterkeste å ha en guide i Herculaneum, det blir en helt annen opplevelse når man får med seg litt mer av historien rundt det man ser.

Herculaneum er ca. 25% av størrelsen til Pompeii. Men her var ikke ødeleggelsene like store som i Pompeii. Mengden av aske som fant veien hit var mindre, slik at ikke alle husene kollapset under vekten slik som i Pompeii. Her finner man altså husene mer inntakt og får en bedre følelse av hvordan det må ha sett ut før år 79. Herculaneum er også nærmere Napoli, bare 15 km fra sentrum.

Nede ved brygga i Herculaneum (vannet gikk en del høyere på den tiden) kunne man se små rom med masse skjeletter. Flere hundre mennesker forsøkte å gjemme seg her, men havnet i stedet i skvis mellom en 5-600 graders varm askebølge og en tsunami. Det er fascinerende og skremmende å tenke på at hvert enkelt av disse skjelettene representerer et menneske som fikk en brå og grusom avslutning på livet.

Så hva bør man velge å se, Herculaneum eller Pompeii? Jeg tror det enkle svaret er: har du god tid og har satt av hele dagen, velg Pompeii. Vil du ha kortversjonen av historien, velg Herculaneum. Er det sommer og 35 grader: styr unna begge.

Napoli – pizzaens vugge

I Napoli er pizza alvor og det er strenge regler for hva det er lov å kalle en ekte napoletansk pizza. Blant annet må deigen kun inneholde mel, vann, salt og gjær, og man må bruke en bestemt type mel. Man kan ikke bruke kjevle og bunnen skal ikke være mer en 3mm tykk. Og den skal stekes mellom 60-90 sekunder på ca. 485 grader. Og mange blir opprørt hvis noen eksperimenterer med nye typer fyll til pizzaen.

Etter besøket i Herculaneum var vi sultne og vi oppdaget til vår glede at pizzeriaen som var ranket som nummer 1 på TripAdvisor lå 200 meter fra leiligheten vår. Vi rakk å komme innenfor dørene på Pizzeria Pavia før siesta-stengetid, men her var ingen ledige bord å oppdrive. Men vi fikk bestilt takeaway.

En drøy halvtime senere kunne man observere tre sultne og forventningsfulle nordmenn i rask gange hjem for å spise det som meget vel kunne være verdens beste pizza. Vi bar på pizza fra pizzeriaen folket har kåret til den beste i Napoli, pizzaens vugge. Jeg og Kent hadde gått for det eneste riktige pizza-valget i Napoli; pizza margherita.

Med en viss andektighet tok vi vår første bit. Var pizzaen god? Absolutt. Verdens beste? Tvilsomt. Har jeg smakt like god pizza i Oslo? Ja, men ikke til 50 kroner.

Napoli sett nedenfra

Mens vi lå utslått på hver vår sofa (jeg hadde nemlig også kjøpt med en halvkilo sjokoladekake med kaffesmak, en lokal spesialitet med nok kalorier til å dekke dagsbehovet til et helt fotballag) kom vi på at vi hadde nok en severdighet på programmet denne dagen: Galleria Borbonica.

For å gjøre en lang historie kort, er Galleria Borbonica store huler og rom under Napoli. Vi hadde en dyktig guide som kunne fortelle om en konge som fikk bygd disse hulene som en rømningsvei i 1853, og under utgravningene fant de enorme vanntanker fra 1700-tallet .

Dette ble redningen for mange tusen napolitanere under den andre verdenskrig da de ble brukt som tilfluktsrom. Napoli ble nemlig bombet av både allierte og tyske fly, og nesten hele byen ble lagt i grus. Men mange ble altså reddet takket være en paranoid konge fra 1800-tallet.

Hulene ble etter hvert glemt, men ble igjen viet oppmerksomhet i 2007. Da var det fullt av søppel og skrot overalt. Nå er alt ryddet og altså åpnet for publikum, men fortsatt står det igjen masse biler og gamle scootere som har parkert her nede for godt. En morsom opplevelse vel verdt å få med seg.

Gamlebyen, babà og aperitivio

Leiligheten vår lå ganske nære gamlebyen og hovedgata Via Chiaia med sine mange butikker og spisesteder. Det var allikevel overraskende vanskelig å finne dit på grunn av forvirrende høydeforskjeller i byen som ikke google-maps tok høyde for.

I alle andre land ville nok Via Chiaia vært forbeholdt fotgjengere, men ordet “gågate” finnes nok ikke i det italienske språk. Det vil alltid komme en scooter susende uansett hvor man går. Det sagt var det en hyggelig gate med masse liv og butikker. Egentlig ikke noe vi ikke har sett finere andre steder, men allikevel trivelig. Litt lenger ned var et område med alle de meste kjente og dyreste merkebutikkene. Et annet område virket som stedet for å ta en drink. Vi bestemte oss for å prøve uteserveringen på et sted kalt Gran Caffè Cimmino.

Til drinkene vi bestilte fikk vi såkalt aperitivio, altså litt gratis snacks. I dette tilfellet potetgull, nøtter og en slags små pizzaboller. Vi testet også ut et utvalg småkaker (som man kan få kjøpt over hele byen til alle døgnets tider). En lokal og litt pussig spesialitet er en slags traktformet kake med rom som de kaller “babà”. Det føles som den skifter konsistens til flytende når man tygger den, en overraskende og underlig følelse.

Markjordbær og uønsket oppmerksomhet

Den siste dagen handlet mest om vår utflukt til vakre Capri. Vi kommer snart med en egen artikkel om den opplevelsen. Men på vei ned til havna der fergene går fra, rakk vi å stikke innom det som ble vår stamkafé: Gran Caffè Gambrinus. Denne kaféen ligger rett ved Piazza del Plebiscito og er som en institusjon å regne. Den ble grunnlagt i 1860 og er stadig like populær. Her er det alltid folksomt, og til tider litt trengsel. Men så fort man forstår systemet, fungerer det ganske greit. Først finner man ut hva man vil ha, så betaler man, deretter henter man det man har betalt for. Det være seg kaffe, juice eller små lekre kaker i alle varianter. For vår del gikk det i espresso, ferskpresset appelsinjuice, cannoli og crostatine alle fragoline – en deilig liten kake toppet med friske markjordbær.

Søndag kveld var vår siste middag i Napoli, og vi ønsket å finne en typisk italiensk familierestaurant. Og vi fant nøyaktig det vi lette etter når vi oppdaget Umberto.

I det vi kom inn døren, stoppet brått alle samtaler opp, det ble stille i restauranten og alles øyne var rettet mot oss. Det føltes litt som vi kom rett inn i et selskap vi ikke var invitert til. Etter denne litt underlige velkomsten, ble vi vist inn i neste rom og plassert i et eget hjørne. Men resten av kvelden var fabelaktig.

Alle servitørene var godt voksne menn som alle var profesjonelle og vennlige. Det er sjelden man finner mannlige servitører i denne aldersgruppen i Norge. Det er noe av det jeg liker med Italia; å servere mat her har en helt annen status enn hjemme, og gjøres med verdighet og yrkesstolthet.

Jeg og Kent gikk for biff med soppsaus, mens Magnus fortsatt ikke hadde fått nok av pizza. Perfekt stekt biff med god saus og utmerket pizza. Til dessert ble det ostekake med sjokolade for Kent og Magnus, mens jeg prøvde meg på en eksklusiv sjokoladeis av merket Gay-Odin vi hadde blitt anbefalt. Sjukt digg! Vi nøler ikke med å anbefale Umberto!

Forberedelser

Når vi planla turen til Napoli så vi på mange forskjellige muligheter for tilrettelagte opplevelser og guidede turer i og rundt Napoli. Men vi endte altså med å dra ned og oppleve alt på egen hånd. Det fungerte nesten forbausende bra.

Vi vurderte lenge å dra til Amalfikysten og Pompeii, og leste mye om transport til og fra disse stedene. Ut fra det vi leste på nettet virket det litt vrient å komme seg rundt med offentlig transport. Men når vi kom ned til Napoli oppdaget vi noe som heter TramVia som tilbyr transport til Herculaneum, Vesuv, Pompeii og Amalfikysten tur/retur for en veldig grei pris.

Vi anbefaler allikevel å gjøre seg litt kjent med hva som tilbys av opplevelser på forhånd. Vi fant mye vi kunne tenke oss å være med på, særlig gjennom AirBnb.

Ellers er taxi veldig greit i Napoli, vi opplevde ikke noe lureri med det. Vi ble fortalt at togene ikke var helt til å stole på, så vi styrte unna både tog og all øvrig offentlig kommunikasjon. Leiebil anbefaler vi bare hvis du har et dødsønske eller om du har et mer latinsk temperament enn de fleste nordmenn. Det er litt usikkert hvilken av disse kategoriene Magnus havner inn under, men han påsto i hvert fall at han gjerne kunne tenke seg å kjøre bil i Napoli. Det ble heldigvis bare med tanken.

Støtt oss - benytt våre partnere