Eventyrlige Sintra - Lisboa

Vi dro til Sintra fordi vi ønsket å se Pena Palace. Vi dro hjem fra Sintra etter å ha sett alt annet enn det, allikevel strålende fornøyd.

Den vakre kystlinjen mot vest. Foto: Sveinung Berntsen

Med barnlig forventning gikk vi mot Rossio togstasjon i Lisboa. Målet for dagens utflukt var Sintra, eller «Disneyland for voksne» som vi har sett det ofte blir omtalt som. På forhånd hadde vi sett bilder av fargerike eventyrslott og vakre parker. Men vi hadde også lest at Sintra nå var ødelagt av turisme. Så vi var litt usikre på hva som ville møte oss i den andre enden av den 40-minutters lange togturen fra Lisboa til Sintra. Men siden vi var der midt i oktober hadde vi håp om at den verste turistsesongen var over.

Sintra er altså en liten by og et område nær Lisboa kjent for sine palasser og vakre natur. Hit dro gjerne fintfolk fra Portugal på sommerferie, siden Sintra har et litt svalere, eget mikroklima. Det gikk sport i å ha det fineste huset og de beste festene, derav den høye tettheten av palasser.

På forhånd hadde vi bestilt en guidet tur gjennom AirBnb, en Jorge skulle vise oss Sintra «through the lens of a photographer», som det så fint sto i annonsen. Som bestilt sto Jorge og ventet på oss på stasjonen med sin røde jeep som skulle være vårt framkomstmiddel for dagen. I starten ble vi litt forvirret over at han fortalte all historie i presens, men det skulle vise seg at Jorge var en dyktig guide med mye kunnskap, tross sin unge alder.

Les også: Lisboa – melankoliens hovedstad og Lisboa – Alfama og himmelsk indisk mat

Jeg stilte med nytt kamera for anledningen og hadde gledet meg til å forevige Pena Palace i alle tenkelige vinkler. Derfor var det veldig skuffende å få vite at det ikke var med i planen å besøke Pena, vi kom bare til å se det på avstand. Samtidig fikk jeg en følelse av at Jorge næret en mild forakt for dette sterkt turistifiserte palasset, og ville heller vise oss de virkelige perlene i hjembyen sin.

Etter et par korte stopp for å introdusere oss for Sintras historie, kom vi til en av dagens hovedattraksjoner: et gotisk palass med en park noe utenom det vanlige.

Palasset havner litt i skyggen av parken. Bokstavlig talt. Foto: Sveinung Berntsen

Utsikt fra tårnet. Foto: Helén Hansen

Brønnen har aldri hatt vann. Foto: Kent Bersvendsen

Morsomme steinformasjoner i Quinta da Regaleira

Morsomme steinformasjoner. Foto: Kent Bersvendsen

Kent bedriver risikosport. Foto: Sveinung Berntsen

Quinta da Regaleira

Quinta da Regaleira var det eneste av palassene vi besøkte. Eller palasset i seg selv var ikke hovedattraksjonen, men parken rundt. Jorge er utdannet landskapsarkitekt så han var i sitt ess når han fortalte om parken og den geniale arkitekten Luigi Manini som var hjernen bak. Her kunne man finne tårn, en spektakulær brønn man kunne gå ned i, hundrevis av meter av underjordiske huler, dammer og fontener, trær fra Tasmania og alle verdens hjørner. Alt satt sammen til en fortryllende og smått surrealistisk park man ikke kan annet enn å elske.

Rett vest

Etter et par timer i parken kjørte vi mot kysten for å spise lunsj på Jorges favorittrestaurant, Sisudo. En liten lokal restaurant langt unna turiststrømmen, full av portugisere og med hjemmelaget fantastisk mat. Å sitte der å spise mens vi nøt den gode maten og snakket med Jorge føltes som å være med en ny venn hjem hvor moren hans hadde lagd mat til oss. Hun disket opp med reke- og aspargestempura til forrett, grønnsaksrisotto, konfitert andelår og chicken curry til hovedrett. Med hvit eller rød vin til, spør du kanskje? Nei, grønn! (Google Vinho Verde om du vil lese mer om denne portugisiske vinen). Det vil si, de andre drakk grønn vin. Personlig sverger jeg til svart amerikansk, altså cola. Uansett årgang.

Det var litt overraskende at curry er en så viktig ingrediens i det portugisiske kjøkken. Men i Portugals storhetstid var de verdens ledende handelsnasjon og de brakte med seg blant annet krydder fra India hjem, fikk vi forklart. Så mens vi begynte å ha karri på fiskebollene på 70-tallet, har portugisere kost seg med eksotiske krydder i hundrevis av år.

Uansett, lunsjen ble en veldig fin opplevelse og et minne vi vil ta med oss resten av livet. Jeg fortalte Jorge at jeg syns lunsjen var høydepunktet på turen, men han svarte at det er det neste vi skal se som kommer til å bli høydepunktet.

Fullt av lokale gjester på Sisudo. Foto: Sveinung Berntsen

Store bølger ved Praia da Adraga. Foto: Sveinung Berntsen

Badetemperatur på rundt 10 grader fristet ikke annet enn til forsiktig vassing. Foto: Sveinung Berntsen

Jorges «hemmelige» utsiktspunkt. Foto: Sveinung Berntsen

Praia da Adraga og Cabo da Roca

Og han hadde rett. For etter lunsj dro vi til Praia da Adraga, altså en strand som var rett ved restauranten. Denne stranda er perfekt for surfere, men langt mindre optimal for badeturister. Det er store og skremmende bølger og 10-15 grader i vannet om sommeren. For oss som bare var der for å oppleve stedet, ble det en fest for sansene; synet av de voldsomme bølgene i solskinnet, lyden av drønnene fra bølgene, lukten av salt sjøluft og følelsen av sand mellom tærne. For en deilig opplevelse det var!

Stranda var omsluttet av høye klipper, og på vei opp hit fikk den røde jeepen virkelig vist hva den var god for. Cabo da Roca er fastlands-Europas vestligste punkt. Her vrimler det av folk med selfiestenger og man kan få kjøpt et diplom som bevis på at man har vært der. Fint sted, men altså noe crowded selv i oktober. Men: bare et par hundre meter nordover lå Jorges «hemmelige» utsiktspunkt. Her var vi helt alene og utsikten her var enda mer spektakulær; en helt annen opplevelse enn i turistvrimlen bare et par drøye steinkast unna. Man ble nærmest stående å måpe over hvor vakkert det var.

Jorge fortalte at han pleide å komme hit på tunge dager for å hente ny inspirasjon. Vi var enige om at det var umulig å være nedfor når man står slik og skuer utover Atlanterhavet. Som sagt, stranda og utsikten fra klippene her ble turens høydepunkt, intet palass kan måle seg med naturen.

Peninha Sanctuary

Men turens geografiske høydepunkt var siste stopp for dagen. Jorge kjørte om kapp med sola for å rekke solnedgangen på toppen av et fjell. Her var et lite kapell og et lite «palass», ment å være en liten versjon av Pena Palace, derav navnet Peninha. Det var ikke i nærheten av å være like spektakulært, men det var derimot utsikten. Man kunne se laaangt i alle retninger, det var nesten så vi følte vi kunne skimte Frihetsgudinnen i det fjerne mot vest. Dette stedet skal visst også være nærmest ukjent for utenlandske turister. Vi rakk akkurat solnedgangen og det ble brått kjølig nok til å endelig få bruk for jakka man hadde drasset på hele dagen.

Etter et verdig punktum på Peninha Sanctuary kjørte Jorge oss til togstasjonen. På veien kjørte vi forbi Pena Palace som akkurat hadde stengt og de siste turistene pakket ned sine kameraer. Vi ville ikke byttet bort noen av opplevelsene vi hadde den dagen, men en vakker dag må jeg nok tilbake for å se Pena Palace på nært hold. Men det blir nok i november, godt utenfor turistsesongen.